Sanger og sånn

Highway Man

med Willie Nelson, Waylon Jennings, Johnny Cash og Kris Kristofferson

I was a highwayman. Along the coach roads I did ride
With sword and pistol by my side
Many a young maid lost her baubles to my trade
Many a soldier shed his lifeblood on my blade
The bastards hung me in the spring of twenty-five
But I am still alive.

I was a sailor. I was born upon the tide
And with the sea I did abide.
I sailed a schooner round the Horn to Mexico
I went aloft and furled the mainsail in a blow
And when the yards broke off they said that I got killed
But I am living still.

I was a dam builder across the river deep and wide
Where steel and water did collide
A place called Boulder on the wild Colorado
I slipped and fell into the wet concrete below
They buried me in that great tomb that knows no sound
But I am still around..I'll always be around..and around and around and
around and around

I fly a starship across the Universe divide
And when I reach the other side
I'll find a place to rest my spirit if I can
Perhaps I may become a highwayman again
Or I may simply be a single drop of rain
But I will remain
And I'll be back again, and again and again and again and again..

Dogubayazit

Av Anneli Olsson og Ida Johansson

Melodi: "Vil ha deg"

Låg och grubbla inne i vår rosa buss
tankarna vandrade till terrordåd i USA
skulle detta påverka ja påverka vår tripp
känns inte bra MEN..

Vi kom till Dogubayazit
ljuset i mörkret på vår långa tripp
åh jag älskar jag älskar dig DOGUBAYAZIT
kan aldrig nånsin få nog

Längst upp på denna blåsiga topp
tog Parashut imot oss
och gav oss mat och hopp
men snart så sket vi alla
ja maten den kom opp
denna långa natt
jag KRÄKS ahhhhh

Vi kom...

Satt uppe halva natten
i kyla och blåst
Mohammed kom med te
som värmde vår kropp
men när allting kändes battre
och när tröttheten den kom
satte hundarna igang
INGEN SÖMN NEJ!!!!

Vi kom....

Jeg var en pinkare

Av Even Endresen
Melodi: Highway Man

Jeg var en pinkare, på en rosa buss jeg satt
mange timer dag og natt.
På stadig jakt og søken etter eventyr.
Alle steder hvor vi stanset på vår tur
vil for alltid være minner i min sjel.
Gode, fullt og helt.

Vi kjører minibuss, rundt i Esfahan vi drar.
En kjedelig guide er alt vi har.
Han tok oss med til sine kompisers butikk.
Vi kjøpte ingenting. Vi kom. Vi dreit. Vi gikk.
Han likte brickwork, det var ingen tvil om det
- det var det enda vi fikk se.

Vi fløy med Gulf Air, til Delhi fra Istanbul.
Vår reiserute fikk et hull
på grunn av Osama Bin Ladens sterke hat
mot rock, pop, Ricky Lake og usunn hurtigmat.
Vi var ved godt mot, ja, selv om vi måtte fly.
Det var et eventyr.

Jeg var en vandrer, rundt i Delhi by jeg gikk
i byens støyende trafikk.
Her var et kaos uten like overalt,
fattige tiggere og hus som var forfalt.
Her var det usunn luft og søppel, skitt og larm.
Men byen hadde sjarm.

Jeg er en pinkare, jeg har vaert på mitt livs tur
fra Stockholm helt til Kathmandu.
Vi var i Pokhara og tok en liten titt,
men Dogubayazit er klart min favoritt.
Jeg har sett mye, jeg har truffet mang en venn,
jeg lengtet aldri hjem.
Og jeg skal ut igjen, og igjen, og igjen, og igjen, og igjen..........

De merkverdige inderne
- et kåseri med norsk perspektiv

Av Even Endresen

Inderne er et merkverdig folk. For det første så lukter de rart og snakker rart - alt de sier er helt gresk for meg. Jeg vet bare hva "hallo" heter på indisk - det er "rupi". Og så er de så mange. Mange flere enn nordmenn, tror jeg. Det var flere indere i gatene i Delhi på en vanlig mandag enn det er i Oslo på 17.mai. Det er mange kuer i India også, kanskje like mange som i Norge. I Norge slipper vi kuene på beite om våren, og henter dem inn igjen om høsten. Kuene i India går ute hele året. Inderne er ikke så flinke til å lage gjerder rundt beitene sine, for kuene bryter seg hele tiden ut og kommer inn i byene. Og tror du at de gidder å jage dem ut på beitet igjen? Nei, de er så late at de lar kuene få lov til å gå i gatene og spise aviser og papp og drite på fortauet. Og de har ikke kubæsjposer, slik som vi har hundebæsjposer i Norge. Late er de inderne, de gidder ikke engang å bære søpla si lenger enn til rett utenfør gatedøren. Heldigvis står kuene der og spiser opp mye av det.

De er et vennlig folk, og mange vil prate med oss nordboere. Det er riktignok ikke alltid like spennende å prate med dem, for alle vil bare snakke om hobbyen sin. Det er å samle på penger. Alle indere samler på penger, jeg skjønner ikke helt at de ikke blir lei av å ha samme hobbyen som alle andre. Men dem om det.

Mange indere er også glad i selskapsleker. Den mest populære leken går ut på at de viser frem en ting som man ikke har bruk for. Og så skal man gjette på prisen. Når man gjetter riktig pris, så får man tingen, og så må man gi tilsvarende mye penger til inderen. Vanligvis skal man gjette en lavere pris enn det inderen sier, men sier man en høyere pris så vinner man direkte.

Inderne er et nøysomt folk, de klarer seg med lite og ingenting. For å åpne en butikk, trenger de bare et lite skur og tre flasker cola. Og når det er tomt for cola, løper de bare over til naboen og henter mer. Spesielt kvinnene er nøysomme. De har ikke klær engang, kun et tøystykke som de vikler rundt kroppen. Tøystykkene har forskjellige sterke farger, det er sikkert for at mennene skal kjenne dem igjen. Og det er jo forståelig - når de har betalt 10 kuer og 5 kilo gull for å gifte seg med en kvinne, vil de jo ikke at hun skal forsvinne i folkevrimmelen blant alle de andre inderne.

Barna i India liker å skrive, for alle spør om kulepenner. Man skulle derfor kunne anta at det var mange indiske forfattere, men jeg har aldri hørt om noen. Jo, forresten, èn. Han het Buddha og bodde i India for over hundre år siden. En dag da han satt under et tre og tenkte, fikk han et eple i hodet. Da fikk han idèen til å skrive en spesiell bok. Jeg husker ikke hva boken heter, men den var så bra at det ble bygget mange templer i India på grunn av den. Senere kom nazistene og malte hakekors på alle sammen. Jeg liker ikke nazistene.

Jeg liker engelskmennene mye bedre. De var i India i gamle dager og prøvde å lære inderne å snakke engelsk, tydelig med varierende hell. De lærte dem også å kjøre på feil side av veien, men glemte å lære dem å kjøre bil. Inderne kan ikke kjøre, derfor er det så mange som kolliderer der. Sjåførlæreren min sa alltid at man skal kjøre hensynsfullt og varsomt, men inderne har sikkert hatt en annen sjåførlærer. Det eneste de kan i trafikken, er å tute. TUT-TUT! sier bilene hele tiden. Ikke vet jeg hvorfor de tuter så mye, men det er mange fine indiske damer, så kanskje de tuter på dem.

Sykle kan de heller ikke, de er så dårlige til å sykle at de voksne må bruke trehjulssykler. Barna sykler ikke i det hele tatt, de løper når de skal til skolen. Fordelen med disse rare trehjulssyklene er at vi kan sitte på med dem når de sykler. Men om man gjør det, så begynner inderne med denne gjetteleken om pris igjen, og jeg blir fort lei av selskapsleker.

En ting skal de ha, de er flinke med resirkulering. De bruker det samme vannet til drikkevann, til å vaske seg i, og til å helle kloakken i. Tenk om vi nordmenn hadde vært like flinke, hjemme i Norge er det ikke alle som panter flasker engang. De bruker vannet til noe annet også, de putter døde mennesker i det. Noen av dem brenner de først, slik at de skal ta mindre plass. Og det er tvingende nødvendig, for snart er det ikke mer plass igjen i India, verken til døde eller levende indere. Snart er det sikkert like mange mennesker i India som det er i Norge og Sverige tilsammen. Så derfor sendte jeg en pakke med kondomer til India da jeg kom hjem. Jeg tenker at jeg kanskje sender en pakke til, så er jeg sikker på at det hjelper.

De er sannelig et merkverdig folk, disse inderne.